Regulering av selskapsform styrker ikke produsentansvaret

Av Stig Ervik, administrerende direktør i Norsirk

Statssekretær Kristoffer Hansen bekrefter i et svarinnlegg til undertegnede at Klima- og miljødepartementet (KLD) har sett bort fra fagetatenes anbefaling om ikke å pålegge produsentansvarsselskapene å operere som «non profit»-foretak.

Det er uheldig, og det vil svekke arbeidet som med å nå det målet som jeg og statssekretær Hansen er enige om: bedre avfallshåndtering og høyere materialgjenvinning. Vi er også enige om betydningen av produsentansvar som virkemiddel for sirkulærøkonomien.

Men vi er ikke enige om hvordan vi best organiserer og regulerer virksomheten for å nå målene. I stedet for å forlenge en debatt om prinsipper, vil jeg peke på tre forbedringer som kan styrke ordningen i praksis: kvalitetskrav, konkurranse på like vilkår og kapasitet til sortering, behandling og nye produkter.

1) Sett krav til kvalitet og styring – der verdikjeden faktisk avgjør resultatet

Skal vi løfte sekundære råvarer inn i nye produkter, må vi sikre jevn kvalitet, sporbarhet og kontinuerlig forbedring. Det får vi ikke av selskapsform alene. Miljødirektoratet har flere ganger pekt på at myndighetene kan stille krav til finansiell styrke, sertifiseringer og styringssystemer i produsentansvarsordningene. Krav som ISO 9001 (kvalitet) og ISO 14001 (miljø) er velprøvde verktøy for etterprøvbar drift og forbedring. I dag løftes «non profit»‑kravet sterkt frem, mens styrings- og kvalitetskrav i mindre grad brukes som regulatoriske minimum. Jeg mener det er mer treffsikkert å få på plass forpliktende kvalitetsstandarder, sporbarhet og åpen resultatrapportering enn å legge hovedvekten på selskapsform.

2) La konkurransen virke – og unngå vertikal låsing av volum

Konkurransetilsynet understreker to forhold: For det første finnes det ikke dokumentasjon for at én organisasjonsform (for eksempel «non profit») i seg selv gir bedre resultater –organisasjonsform bør ikke forhåndsreguleres. Velfungerende konkurranse er det som driver produktivitet, innovasjon og bedre ressursutnyttelse. For det andre, presterer produsentansvarsselskaper bedre i konkurranse, og reguleringen bør unngå etableringshindre, kapitalinnlåsing og vertikale restriksjoner som kan utestenge like effektive konkurrenter i operative ledd (innsamling, transport og behandling).

I praksis ser vi kontraktsklausuler som kan virke konkurransebegrensende. I Plastreturs kommuneavtale 2026–2027 står det at «Plastemballasjen som er omfattet av denne avtalen, skal i sin helhet (hele Aktørens volum) leveres gjennom Plastretur og ikke til andre produsentansvarsselskap.» Dette forsterkes i et annet punkt i avtalen, som forbyr parallelle avtaler i avtaleperioden. Slike bestemmelser vil i praksis låse inn sekundære-råvarestrømmer hos én aktør og gjøre det svært krevende for konkurrenter å bygge et godkjent produsentansvarsystem med nye alternative varestrømmer og produkter. Dette er den typen vertikale mekanismer Konkurransetilsynet advarer mot. Og det er ytterst relevant når Plastretur har mellom 85 og 90% markedsandel! Mitt anliggende er ikke å henge ut enkeltaktører, men å peke på et strukturelt forhold: konkurranse på like vilkår forutsetter at volum ikke låses over tid på måter som undergraver formålet. Derfor bør departement og direktorater vurdere retningslinjer eller terskelverdier for eksklusivitetsklausuler i kommunale avtaler, slik at det blir rom for reell konkurranse der den gir best resultater.

3) Kapital til sortering, behandlingsanlegg, investeringer og nye produkter

Gjennomføringskraften avgjøres til slutt av kapital, kapasitet og kompetanse. Vi trenger investeringer i sorteringsteknologi, behandlingsanlegg og produktutvikling som løfter sekundære råvarer opp i verdikjeden. Når politiske signaler og reguleringer utilsiktet gjør det vanskeligere å mobilisere risikokapital, svekkes ambisjonene om sirkularitet. Reguleringen bør være forholdsmessig, sikre lave etableringsbarrierer og gi insentiver for innovasjon – nettopp slik Konkurransetilsynet anbefaler.

Jeg respekterer departementets intensjoner. Men hvis målet er mer sirkularitet og bedre bruk av sekundære råvarer, mener jeg veien dit går gjennom kvalitetskrav, fungerende konkurranse og investeringskraft – ikke gjennom regulering av selskapsform alene. La oss justere kursen sammen: stram inn på det som faktisk gir styring og kvalitet i verdikjeden, og åpne for konkurranse der den gir bedre løsninger. Da vil vi også raskere nå målet vi begge deler.

Kilder

• Kristoffer Andre Hansen: ‘Målet er best mulig håndtering av avfallet’, Avfallsbransjen.no (02.02.2026).

• Stig Ervik: ‘Lønnsomhetsforbudet hindrer investeringer i sirkulære løsninger’, Avfallsbransjen.no (22.01.2026).

• Konkurransetilsynet: ‘Høringsuttalelse – forslag til ny batteriforskrift’ (29.08.2024).

• Plastretur AS: ‘Kommuneavtale for plastemballasje fra husholdninger 2026–2027