I del 2 av denne serien om roller i PPWR så vi på hvem som regnes som framstiller, og dermed hvem som har ansvaret for at emballasjen er lovlig utformet, dokumentert og merket – den første aksen. I denne delen går vi over til den andre aksen som omhandler avfallsfinansiering, også kalt produsentansvaret.
Hvem har ansvaret for å betale for emballasjen når den blir til avfall? Det er produsentens rolle, og hvem som får rollen som produsent avgjøres av fem kriterier. Disse fem kriteriene avhenger av to forhold: hvor virksomheten er etablert, og hvilken type emballasje som gjøres tilgjengelig på markedet.
Produsentansvaret følger altså ikke av hvem man er, men form for emballasje, og i hvilket land man gjør den tilgjengelig.
Produsent er ikke en selvstendig rolle som ligger ved siden av de andre. For å kunne bli produsent må virksomheten først ha en av de tre rollene vi presenterte i del 1: framstiller, importør eller distributør. Hvem av disse som faktisk blir produsent i et gitt land, blir avgjort i henhold til kriteriene i art. 3(15)(a-e), bokstav a til e.
Kriteriene kan grupperes etter hva slags situasjon de beskriver: to for virksomheter som er etablert i landet, to for salg på tvers av landegrenser, og ett som fanger opp de tilfellene der ingen andre har fått rollen som produsent.
De to første kriteriene gjelder virksomheter som er etablert i det landet der emballasjen blir avfall og produsentansvaret oppstår.
Bokstav (a) – innenlands, tom emballasje. En virksomhet som er etablert i landet og som gjør tom transport- eller serviceemballasje tilgjengelig der for første gang, vil bli produsent. Det er altså den tomme emballasjen som er gjenstand for vurderingen, ikke produktet som skal pakkes inn.
Bokstav (b) – innenlands, emballert vare. En virksomhet som er etablert i landet og som gjør varer med salgs-, gruppe- eller e-handelsemballasje tilgjengelig der for første gang, vil bli produsent. Her er det en norsk virksomhet som setter emballerte varer på det norske markedet.
De neste to kriteriene gjelder virksomheter som selger fra ett land direkte til sluttbrukere i et annet.
Bokstav (c) – grensekryssende, tom emballasje. En virksomhet som er etablert i et annet land enn det emballasjen leveres til, og som leverer tom emballasje direkte til sluttbruker, vil bli produsent i mottakerlandet.
Bokstav (d) – grensekryssende, emballert vare. Dette er samme regel som (c), men for emballerte varer. Kriteriet tilsvarer det som oppstår i en vanlig nettbutikksituasjon: en virksomhet i ett land selger direkte til kunder i et annet, og vil bli dermed produsent i kundens land.
Poenget i begge tilfeller er at kriteriene krever levering direkte til sluttbruker over grensen. Selger virksomheten i stedet til en forhandler i det andre landet, er det som regel forhandleren – som er etablert der – som blir produsent i sitt eget land.
I tilfeller hvor emballasje eller emballerte varer krysser landegrenser er det mulig å sette opp en autorisert representant (AR) for å ta produsentansvaret på deres vegne i de respektive mottakerlandene, istedenfor å være etablert der selv. AR er tema i seriens siste del.
Bokstav (e) – utpakking. En virksomhet som pakker ut emballerte varer uten selv å være sluttbruker, kan bli produsent. Dette er et sikkerhetsnett: kriteriet gjelder bare når ingen andre allerede regnes som produsent for emballasjen i det aktuelle landet.
Transportemballasje og salgsemballasje
Det er også en praktisk forskjell på hvordan emballasjetypene behandles. Produsenten av transport- og serviceemballasje identifiseres når emballasjen er tom, altså på det tidspunktet den gjøres tilgjengelig som emballasje, før den er tatt i bruk. Hvis salgsemballasjen samtidig fungerer som transportemballasje, er det reglene for salgsemballasje som gjelder.
Et pakkeri fyller gavekurver og selger dem til en dagligvarekjede i eget land. Her gjør pakkeriet den emballerte varen tilgjengelig for første gang i landet, og blir dermed produsent i eget land for de gavekurvene som selges innenlands. Det følger av bokstav (b).
Selger pakkeriet den samme gavekurven til en dagligvarekjede i et annet land, endrer rollen seg. Nå er det dagligvarekjeden som gjør varen tilgjengelig for første gang i sitt eget land, og det er dem som blir produsent der, ikke pakkeriet. Også dette følger av bokstav (b), men nå anvendt på kjeden.
Selger pakkeriet i stedet direkte til en sluttbruker i et annet landet, for eksempel gjennom en nettbutikk, går ansvaret tilbake til pakkeriet. Da er det pakkeriet selv som blir produsent i det landet, etter bokstav (d). Det gjelder også når kunden er en virksomhet som bruker varen selv, og ikke bare for privatpersoner (B2C).
Konklusjonen er at produsentrollen følger transaksjonen. Samme vare, samme pakkeri og samme emballasje fører likevel til tre ulike produsentansvarsforhold:
For å bli produsent må virksomheten først ha rolle som enten framstiller, importør eller distributør. Hvem av disse som blir produsent i et gitt land avgjøres av et sett kriterier fra a til e.
Bokstav (a) og (b) beskriver situasjoner der produsenten er etablert i det landet ansvaret gjelder. Bokstav (c) og (d) krever levering direkte til sluttbruker over landegrense, og selger man i stedet til en forhandler der, er det forhandleren som blir produsent i sitt land. Bokstav (e) fanger opp utpakking når ingen andre allerede er produsent.
PPWR gir fem kriterier som avgjør om og når en virksomhet får rollen som produsent. For å avklare i hvilket land rollen oppstår, og hvem av de tre andre rollene i verdikjeden som også får rollen som produsent, finnes det en fastsatt fremgangsmåte. Denne vil vi vise i del fire av serien om roller i PPWR.

NORSIRK er godkjent som produsentansvarsselskap på EE-produkter, batteri og emballasje.
NORSIRK er sertifisert etter
– ISO 9001 og ISO 14001
– Avfallsforskriftens krav av DNV GL
NORSIRK AS
Innspurten 1A, 0663 Oslo
Telefon: +47 4000 4201
E-post: adm@norsirk.no
Gjennom et utstrakt samarbeid med ledende aktører sikrer vi høy kvalitet i alle ledd av våre leveranser.