KI vil føre til økning av elektrisk avfall

For å bli god til noe, må det trenes. Det gjelder også generativ KI, kunstig intelligens. For at hver og en av oss skal kunne få hjelp til å skrive tekster på alle mulige språk, lage bilder eller videoer, må KI’en trene. Dette koster ikke «blod, svette og tårer» som kan være tilfelle når vi mennesker skal trene til noe – men derimot datakraft. Enorme mengder datakraft – som igjen krever det siste av hardware og store mengder energi – som setter kraftige karbonfotavtrykk, slik analysen til Nasjonal Kommunikasjonsmyndighet viser.

Nasjonal Kommunikasjonsmyndighet publiserte 29.4. 2025 en bærekraftsanalyse av digital infrastruktur i Norge. Analysen omfatter hele den fysiske infrastrukturen, og tallene er klare: De totale Co2-utslippene fra digital infrastruktur i 2024 lå på 1,1 millioner tonn, og utslippet kan øke med 58% frem til 2030, og kan bli 2,7 ganger større i 2050, ifølge rapporten.

Generativ KI er fortsatt relativt nytt. Det hele startet da ChatGPT ble lansert av OpenAI i november i 2022. Og siden har konkurransen om å være størst og best på markedet eksplodert.

NORSIRK sørger for innsamling og gjenvinning av elektrisk avfall, og mener at den revolusjonen innen KI som vi står ovenfor, ikke er bærekraftig i dag. Per i dag er det minimalt av kasserte elektriske produkter som gjenbrukes. NORSIRK startet med gjenbruk av både hele produkter og komponenter for 15 år siden, og det er gledelig å se at de store gjenvinningsselskapene følger etter det vi startet, og flere har nå gjenbruk av verdifulle komponenter som en del av forretningsmodellen. Men – det er ikke nok. Og det vil ikke være nok når KI-revolusjonen treffer enda flere på kloden.

EU har skrevet en egen strategi om tilgjengelighet på ressurser – hvilke som er mer og eller mindre kritiske for teknologiutvikling, det grønne skiftet og også forsvar.
Critical Raw Materiales Act setter blant annet føringer for hvordan EU skal forvalte ressurser og avfall innad i EU – nettopp fordi det er mangel på en del av grunnstoffene man trenger for å bygge hardware til eksempelvis datarom for KI.

Tilgang til disse grunnstoffene, eller kritiske råmaterialene, er jo også det sittende president i USA prøver å få fra Ukraina, og grunnen til at deler av norske myndigheter ønsker å begynne med gruvedrift på havbunnen.

Det estimeres forskjellige tall og mengder både på energi, nødvendige ressursbehov og størrelse på avfallsstrømmer når det regnes på hvor mye videreutviklingen og etter hvert bruken av digital infrastruktur og KI vil «kreve».

• I dag står sluttbrukerenheter, f.eks. mobil, nettbrett og PC, for 76 prosent av CO2-utslippet, mobil- og fibernettet for 15 prosent og datasentre for 9 prosent av det totale klimafotavtrykket.
• Fram mot 2050 kan utslippene fra datasentre alene sjudobles, og nærme seg 700 000 tonn CO2.
  
  (Fra «Innspill til rapporter om klima-, energi- og materialforbruk fra digital infrastruktur»   www.nkom.no)

Kartlegging og overvåking av avfallsmengdene som vil oppstå i årene som kommer blir viktig, det blir nødvendig å ha kontroll på ressursbehovet og ikke minst dimensjonen rundt sirkulærøkonomi, for å sikre at hardwaren går i et kretsløp – og her må nå norske og europeiske myndigheter våkne.

De ressursene som er mest kritiske å få fatt i, som er nødvendige iblant annet halvledere og CPU’er, er også de det er mest knapphet på. Men – disse gjenvinnes ikke i dag. Det er så små mengder i de forskjellige produktene som inneholder disse råstoffene, at de «skylles ut med badevannet». De blir en del av det gjenvunnede jernet eller stålet – ikke til nytt gallium, ny neodym osv. For å løse dette– må vi som er produsentansvarselskaper og ivaretar produsentansvaret på vegne av blant annet de som setter opp KI-datasentrene – få tilgang til å hente inn, plukke fra hverandre deler og komponenter, og sørge for riktig gjenvinning av disse svært spesielle ressursene som det allerede er knapphet på - og som det blir større knapphet på i årene som kommer. Det arbeidet bør ikke gjenvinningsselskaper ta på seg – for dem vil det alltid være markedspris, på metaller i EE-avfallet som ikke er kritiske råvare, som er avgjørende – ikke hverken det geopolitiske bildet i verden eller ressursknapphet for produsentene.

Jeg mener at dersom produsentansvarselskapene ikke får juridisk ansvar for produsentansvarsavfallet og kontroll over den elektriske og elektroniske avfallsstrømmen ( i henhold til Avfallsforskriften kapittel 1), og norske myndigheter i stedet lar dette styres av bestemmelser i Forurensningsloven – altså av hvem som kan betale mest, enten det er kommuner, interkommunale selskap (IKS) eller forhandlere – så risikerer vi å «skylle barnet ut med badevannet».

For er det noe jeg er rimelig sikker på, så er det at produsenter i fremtiden vil ønske å hente tilbake både komponenter og produkter for oppgraderinger og eller utskifting av deler. Går det så raskt og bygges det så hurtig som det har gjort siden KI ble allemannseie i 2022, er det eneste mulighet for produsentene som skal overleve i det sirkulære skiftet.

Norske myndigheter – nå må dere på banen og sørge for et regelverk som ivaretar en god ressursforvaltning. Det innebærer regelverk som bidrar til sirkulærøkonomiske løsninger som svarer ut utfordringene vi står ovenfor.

Stig Ervik
Administrerende direktør i NORSIRK

NORSIRK ivaretar produsentansvar på alle typer elektriske produkter, alle typer batterier, alle typer emballasje – samt landbruksplast. NORSIRK tilbyr compliance med gjeldende lovverk, og tilbyr webinarer, kurs og rådgivningstjenester omfattende blant annet produsentansvarslovverk.