Hva den nye tekstilforskriften betyr for tekstilprodusenter og -forhandlere

Innen 2028 må bedrifter som setter klær, tekstilprodukter og sko på det norske markedet forholde seg til et helt nytt regelverk for hvordan brukte og kasserte tekstiler samles inn, sorteres og finansieres. For produsenter, importører og forhandlere handler ikke dette bare om avfall – det handler om hva som må betales og hvilke vilkår man får i et system som enda ikke er fullt etablert.

Videre Tekstil er blant selskapene som forbereder seg på å drifte denne ordningen og som etter hvert skal fakturere bransjen for den. Nettopp derfor har vi brukt høringsrunden til å påvirke Miljødirektoratet til å etablere et regelverk som gir forutsigbare kostnader, rettferdig konkurranse og vilkår bedriftene faktisk kan planlegge virksomheten sin rundt. Her er de fire spørsmålene vi tror opptar produsenter og forhandlere mest.

Hva vil produsentansvaret koste?

Det enkleste spørsmålet å stille er også det vanskeligste å svare på i dag: Hva vil det koste å etterleve forskriften? Svaret henger på noen få ord i lovteksten som fortsatt er uklare. Produsentene skal bare dekke det som er «nødvendig» for å drifte ordningen – men verken hva som regnes som nødvendig, eller hvordan det skal dokumenteres, er avklart. Uten en presis definisjon risikerer bedriftene enten å betale for kostnader som egentlig ikke er deres, eller å havne i tvister om hva som er rimelig. Vi har derfor bedt Miljødirektoratet fastsette klare regler for hvilke kostnadselementer som kan inngå, hvordan de skal dokumenteres, og hvordan de fordeles mellom flere selskaper.

Vi har også bedt om klarhet i hvem som eier verdien i tekstilene etter at de er samlet inn. Selges de videre til ombruk eller materialgjenvinning, mener vi den verdien skal komme kostnadsberegningen til gode – ikke forsvinne et sted i verdikjeden mens produsenten sitter igjen med hele regningen. Skal bedriftene kunne stole på fakturaen fra et produsentansvarsselskap, må kostnader og inntekter ses i sammenheng, rapporteres på samme måte av alle aktører, og være mulig å sammenligne på tvers av selskap.

B2B eller B2C – hvem omfattes av forskriften?

Selges klær direkte til forbruker i butikk eller nettbutikk, er det opplagte svaret at forskriften gjelder. Men mange av kundene våre lurer på noe annet – hva med arbeidstøy, uniformer og annet profesjonelt tøy som selges bedrift til bedrift? Dette er tekstiler med andre egenskaper og et annet livsløp enn en vanlig genser fra butikkhylla. De kan inneholde kjemikalier, spesialutviklede materialer eller er underlagt strenge krav til sikkerhet og hygiene, og mange inngår allerede i velfungerende ordninger for retur og destruksjon.

Vi mener dagens ordlyd i forskriften muligens gir grunnlag for å holde denne typen B2B-tekstiler utenfor virkeområdet, men har bedt om en tydelig avklaring fra Miljødirektoratet i stedet for at hver enkelt bedrift må gjette seg frem. For leverandører av profesjonelle tekstiler kan svaret på dette spørsmålet bety forskjellen mellom å måtte registrere seg i en ny ordning med tilhørende vederlag, eller å fortsette som i dag.

Skal netthandel nå spille etter samme regler?

En norsk produsent kan gjøre alt riktig – melde seg inn i et godkjent produsentansvarsselskap, betale vederlaget sitt og følge kravene til punkt og prikke, og likevel tape i markedet mot en utenlandsk nettbutikk som selger like mange plagg uten å bidra med en eneste krone til systemet. Slik fungerer det for store deler av dagens fjernsalg fra plattformer utenfor Norge, og det er trolig det temaet flest i bransjen er mest opptatt av å få ryddet opp i.

Vi har bedt Miljødirektoratet tydeliggjøre nøyaktig hvilke plikter tilbydere av internettplattformer har, og prioritere kontroll og håndheving overfor disse aktørene fra dag én. Målet vårt er et regelverk som ikke bare pålegger norske og etablerte aktører en kostnad, men som også sikrer at alle som selger tekstiler til norske forbrukere konkurrerer på like vilkår. Skal produsentansvaret finansieres rettferdig, kan det ikke være slik at de som følger reglene, subsidierer de som ikke gjør det.

Rettferdige vilkår og best mulig pris

Hvis produsentene skal få gode vilkår, må markedet for produsentansvar faktisk fungere som et marked. Vi tror det etter hvert kan bli flere godkjente produsentansvarsselskaper å velge mellom, og da mener vi tre ting må være på plass. For det første må bedriftene kunne bytte selskap uten å miste historikken sin. Derfor har vi foreslått en felles, myndighetsstyrt digital portal, etter modell fra rapporteringssystemet for EE-avfall, slik at data om den enkelte bedrift ikke låses hos én leverandør. For det andre må ingen selskap kunne bruke eksklusivitetsavtaler med kommuner til å stenge konkurrenter ute av et geografisk område – det er nettopp slik konkurranse forsvinner, og prisene stiger. Og for det tredje må anskaffelser av avfallshåndteringstjenester vektlegge kvalitet, sporbarhet og miljøeffekt, ikke bare hvem som er billigst her og nå.

Samtidig mener vi åpenhet må balanseres fornuftig – detaljert informasjon om vederlag bør rapporteres til myndighetene slik at prisene kan kontrolleres, men ikke nødvendigvis publiseres åpent på en måte som lar konkurrenter kopiere andres pris- eller forretningsstrategi. Til sammen er dette vår oppskrift på et marked der kundene både har reell valgfrihet og et prisnivå som er satt av konkurranse – ikke av hvem som kom først.

Videre Tekstil bygger på 25 års erfaring

Videre Tekstil er NORSIRKs nylanserte produsentansvarsselskap for tekstil, og vi bruker den samme erfaringen NORSIRK har bygget opp gjennom 25 år med produsentansvarsordninger for EE-avfall, batterier og emballasje til å forme et tekstilprodusentansvar som faktisk fungerer i praksis – for miljøet, og for dem som skal betale for det. Vi følger forskriftsarbeidet tett fremover, og svarer gjerne på hva utviklingen betyr for den enkelte virksomhet.

Kilde: Videre Tekstils høringssvar til Miljødirektoratet (21.08.2026). Alle høringssvar er offentlig tilgjengelige hos Miljødirektoratet.