PPWR – EUs forordning om emballasje og emballasjeavfall – stiller en rekke krav til alle som designer, lager, importerer eller selger emballasje og emballerte varer i EU/EØS. Ansvaret for emballasjen ligger ikke hos én rolle, men flere, og mange opplever dette som et vanskelig terreng å navigere i. Derfor har vi laget en miniserie om de viktigste rollene i PPWR, hvilke plikter de har og hvordan du kan identifisere dem.
Det er lett å tenke at spørsmålet "hvem har ansvaret?" har ett svar. I henhold til PPWR kan et og samme selskap ha flere ulike roller samtidig. I denne artikkelserien går vi i seks deler gjennom de viktigste rollene i PPWR. Vi går først i dybden på de fire av dem, og tar for oss det vi opplever er de største spørsmålene hos kundene våre. Forklaringene bygger på lovtekst, og illustreres med konkrete eksempler.
Denne første artikkelen legger grunnlaget for resten av serien. Vi introduserer de to hovedaksene som rollene i PPWR er bygget rundt, og presenterer de fire rollene som har størst praktisk betydning for våre kunder.
Ansvaret kan deles opp i to akser
Den enkleste måten å forstå rollene i PPWR er å dele ansvaret i to akser, fordi ansvarene omhandler ulike krav.
Den første aksen handler om etterlevelse og samsvar, ofte kalt "compliance", og tar for seg om emballasjen i det hele tatt er lovlig. Er den utformet, dokumentert og merket riktig?
Den andre aksen handler om finansiering av emballasjen som blir til avfall. Dette kalles produsentansvar. Den tar for seg hvem som skal betale for innsamling og behandling når emballasjen en dag blir avfall.
Når en vare produseres og selges i samme land, er det ofte ett og samme selskap som har begge ansvarene, og forskjellen mellom aksene har lite praktisk betydning. Men så snart verdikjeden strekker seg over landegrenser – for eksempel ved import fra et tredjeland, eller salg til flere EU/EØS-land via nettbutikk – kan ansvaret langs de to aksene falle på forskjellige selskaper. Det er da det blir avgjørende å vite hvilken akse man snakker om, og hvilken rolle som gjelder for hver av dem.
Aksen for produktsamsvar viser til framstilleren. Framstiller er den som må stå til ansvar for at emballasjen er designet, dokumentert og merket riktig, og det finnes bare én framstiller i hele EU per emballasjeenhet – uansett i hvor mange land varen etter hvert selges. Denne rollen kan likevel gå fra en aktør til en annen avhengig av flyten i verdikjeden. Dette ansvaret er tema for del 2 i serien.
Aksen for avfallsfinansiering viser til produsenten. Produsent er den som er ansvarlig for å betale for innsamling og behandling av emballasjen i det landet den blir avfall. I motsetning til framstilleren, kan det finnes en produsent per land. Rollen utløses av at varen gjøres tilgjengelig i landet. Denne rollen er tema for del 3 og 4.
De fire viktigste rollene
PPWR definerer syv aktører som har en rolle i å sette emballasje eller emballerte produkter på markedet. Flere av disse kommer vi tilbake til senere i serien, men fire av rollene presenterer vi nå fordi de dekker de fleste praktiske situasjoner. Et selskap som selger produkter i EU/EØS kan, for hvert enkelt produkt, ha én av de tre første rollene og samtidig, i tillegg, være produsent.
Framstiller («manufacturer») er den som får emballasjen designet eller laget under eget navn eller varemerke, jf. art. 3(1)(13). Her er det merket eller som avgjør, ikke hvem som fysisk lager emballasjen. Det kan bare våre én framstiller i hele EU per emballasjeenhet.
Importør («importer») er etablert i EU, og er den som bringer emballasje eller emballerte varer fra et tredjeland i omsetning i EU/EØS for første gang, jf. art. 3(1)(17).
Distributør («distributor») er en samlekategori for alle andre aktører som gjør emballasjen tilgjengelig i verdikjeden, men som verken er framstiller eller importør, jf. art. 3(1)(18).
Produsent («producer») er den av de tre foregående rollene som først gjør emballasjen tilgjengelig i et gitt land, eller som pakker den ut der, jf. art. 3(1)(15). Fordi produsentrollen er knyttet til land og ikke til selskapet som sådan, kan én og samme virksomhet ende opp som produsent i flere land samtidig, for eksempel hvis den selger direkte til sluttbrukere i flere markeder.
Nettopp dette samspillet mellom rollene og hvordan man selv finner ut hvilken rolle man har, i hvilket land, er det vi går videre inn i resten av serien, med utgangspunkt i konkrete eksempler fra virksomheter som ligner på våre kunders egne.
Eksempel - den norske interiørkjeden
En norsk interiørkjede kjøper inn produkter fra en leverandør i Asia. Varene pakkes i esker med kjedens egen logo, og selges både i egne butikker i Norge og gjennom kjedens nettbutikk direkte til kunder i Sverige og Danmark. Eskene blir regnet som salgsemballasje.
Det første spørsmålet er om esken er lovlig utformet og merket – den første aksen. Det er det framstiller som må stå til ansvar for. Fordi det er kjedens eget merke på esken, er det kjeden som er framstiller, ikke leverandøren i Asia som fysisk produserer den. Kjeden er samtidig importør, siden de bringer varen inn i EU/EØS fra et tredjeland.
Det andre spørsmålet er hvem som betaler når esken blir avfall – den andre aksen. Her blir svaret kjeden som importerer. For varene som selges i de norske butikkene er kjeden produsent i Norge. For varene som sendes direkte til kunder i Sverige og Danmark via nettbutikken, blir kjeden også produsent i hvert av disse landene, fordi salget går rett til sluttbruker over grensen.
Framstilleren og produsenten blir altså ikke den som fysisk lager emballasjen. Dette eksempelet er relativt enkelt ettersom det ikke tar for seg unntak eller hensyn til andre typer emballasje som den samme interiørkjeden importerer. Følg med videre for flere eksempler, og for å vite hva du må gjøre hvis du regnes som produsent i flere land.